En av mine motivatorer ba meg lese anaerobt. Lese til jeg mistet pusten. Bokpakker sprengte postkassen vår, og bokhyllen ble endevendt. Bøkene på biblioteket strakk sine omslag, og blafret med sidene når jeg gikk forbi. Jeg smilte forsikrende tilbake. Jeg lyttet til intervjuer med forfattere. Lyttet mens de åpenhjertig fortalte om sine forfatterskap, sine skrivevaner, og sine bøker. Podcaster, dokumentarer og gamle episoder fra Bokprogrammet, og Brenner og bøkene på Nrk ble til forelesninger i mitt universitet. Ikke mange universitet kan skryte av å ha så flotte forelesere som det jeg hadde: Jo Nesbø, Tom Egeland, Herbjørg Wassmo, Agnes Ravatn, Roy Jacobsen, Tove Nilsen, Torkil Damhaug, Lars Saaby Christensen, og mange, mange flere.

Jeg laget meg en studieplan, og planla hva jeg skulle studere hvert sementer. Det første semesteret skulle handle om poesi. Jeg startet skrivingen, og klarte ikke stoppe. Det var som om jeg hadde tatt hull på en demning, og akkurat som i scener fra en film skrev jeg og gråt om hverandre. Det var både skummelt og befriende på en gang. Jeg begynte å legge ut poesien på instagram og facebook. Da møtte jeg på nye utfordringer i meg selv, og jeg følte på angst for første gang. Det var som om jeg hadde kledt meg naken, og alle nå skulle se og vurdere. Jeg ble så plaget at jeg kunne stå opp om natten for å slette innlegg sånn at jeg kunne sove igjen. Jeg er heldigvis sånn at når jeg kjenner på motstand, så bestemmer jeg for å jobbe med det. Jeg startet jobben med min publiseringsangst, og klarte etter hvert å overkomme den. Jeg måtte ned til roten av hvorfor jeg skriver, og hvorfor det var viktig for meg å dele. Funnet var enkelt. Jeg elsker å skrive, og jeg deler i håp om at det jeg skriver skal treffe noen. Treffer det et menneske er det nok for meg.

Jeg savnet å være i et miljø med andre som delte min lidenskap, så jeg tok initiativ sammen med et annet skrivehjerte, og startet en skrivegruppe. Siden den gang har vi møttes jevnlig, og hatt en egen meldingsgruppe hvor vi heier på hverandre.

Da året på mitt «universitet» var over, og jeg hadde skrevet poesi i et helt år var jeg på Link konferansen i Alta. På scenen stod et fyrverkeri av en dame med rødt hår, og en energi jeg aldri hadde sett maken til. Malin Arntsen fra Rødøy. Hun snakket eksplosivt om å se sitt egen potensial, og traff meg rett i sjelen. Jeg gikk ut derfra med beslutningen om å starte eget forlag, og gi ut boken min selv.

Har du banket på en dør som ikke ville åpne seg? Hadde du den på gløtt? Hadde du rukket å se strålene innenfra, og allerede flyttet inn i tanken?

Det er høst. Mange ungdommer pakker, og drar hjemmefra. Lykken dirrer i lufta fordi de er på vei.

Noen sitter igjen. Kanskje du er en av dem? Du kom ikke inn.

Jeg ville dele mine tanker rundt avslaget på forfatterstudiet med deg. Jeg ville også dele med deg som ikke fikk jobben du søkte, med deg som fikk manuset ditt refusert, med deg som ikke kom videre etter audition, med deg som ikke hørte noe mer etter jobbintervjuet, og med deg som ikke fikk akkurat den sjansen du håpet på. Med deg som møtte en låst dør.

La den låste døren inspirere deg. Det er lov til å senke hodet, og sukke tungt. Det er lov å bli skuffet, og det er lov å bli lei seg. Men ta action! Gå videre! Ikke legg deg til å sove utenfor en låst dør.

Ikke tenk hvorfor? Tenk hva nå? Hvordan skal jeg nå dit jeg vil? Hvilke andre veier kan jeg gå ? Ikke gi deg!

Det er ikke flaut å si det høyt.