-Pappa! Hvor er fingeren min? Pappa løp ned mot huset til bestemor og bestefar med meg i armene. På telefonen med legevakta ble det gitt beskjed om å starte umiddelbart til Alta Helsesenter. Vi stoppet på Storekorsnes hos en mann med varme hender. Da vi ankom legevakta i Alta ble det nesten helt rene gasbindet rullet av, og legen spurte hvem som hadde lest på meg?

Fra Hammerfest sykehus har jeg bare et minne, og det er av vinduer med utsikt over «Tripp trapp hus». Jeg er blitt fortalt at kirurgene sydde fingeren på , men at de små blodårene ikke lot seg feste. At det gikk koldbrann i den så den måtte fjernes.

Jeg var fire år og skulle være med pappa for å sage gjerdestolper. Eller det vil si, han skulle sage og jeg hadde fått tydelig beskjed om å sitte i traktoren å vente. Pappa gikk inn i grunnmuren som var satt opp i påvente av husbygging, og stakk inn støpselet. I mellomtiden hadde jeg gått ut av traktoren, og stod ved siden av saga mens jeg lekte at jeg sagde en pinne. Bryteren på saga var trykket inn, og i det øyeblikket pappa stakk inn støpselet startet sagbladet.

Jeg ble sengevæter etter ulykken. Fikk tisselaken i senga, og legen tegnet opp et ark med firkanter. Jeg skulle tegne smileansikt i firkantene etter netter med tørre laken, og sure etter våte. Disse tingene kommer tilbake til meg nå som jeg forteller deg om dette. Jeg hadde glemt både tisselaken og surmunner. Og hvordan jeg følte at alt luktet av tiss, og at jeg ikke ville at venner skulle sove over på mange år. Kroppen min gjennomgikk et traume.

Hva er essensen i denne teksten? Jeg vet ikke helt enda, ikke annet enn at jeg begynte å tenke på ulykken da jeg gikk en tur for noen uker siden. Noen ganger kommer essensen frem mens jeg skriver, og jeg stoler på at akkurat det skjer også nå.

Vi har aldri snakket om ulykken etterpå, pappa og jeg. Jeg kan ikke huske å ha snakket med mamma heller om den dagen, eller tiden etterpå. Det er nok fordi den lille stubben som er igjen av pekefingeren min aldri har plaget meg. Jeg ble kalt for «Nifinger-Linda» i tenårene uten at selv det plaget meg. Jeg hadde mistet en finger. «Hva så?»

Vi undertrykker ofte ting som har skjedd oss, og selv om det er ting vi kan leve godt med så tror jeg det er viktig å snakke om dem. Jeg ser på polaroidbildet som ble tatt på sykehuset en augustdag i 1978.

Lille meg med like tykt og fint hår som barnebarnet mitt. Det ser ut som jeg har grått. Bandasjen er lang, og det ser ut som det er en skinne i den. Den må ha plaget meg en god stund, og det må ha vært både skremmende og vondt. Gråten kommer nå som jeg skriver dette, men ikke for fingeren. Eller kanskje det er for den? For hele situasjonen, og for hvordan pappa må ha hatt det. Stakkars pappa. Og for hvor redd mamma må ha vært da han kom løpende med meg i armene? Jeg gråter fordi jeg ble sengevæter, og for at legen ba meg tegne sure munner de nettene jeg hadde vætet senga mi? Som om jeg hadde gjort noe galt?

Jeg har snakket om ulykken mer enn noen gang de siste ukene, og jeg skjønner at jeg har behov for å gjøre det. Så det er det som er greia. Essensen. Jeg trenger å fortelle deg historien, og jeg trenger å fortelle deg at dersom du har ting du trodde var healet, men som likevel dukker opp? Snakk om dem. Å blåse ting bort betyr ikke at de forsvinner.

Jeg har aldri tenkt på at jeg har behov for å bearbeide det som skjedde for 46 år siden, men det har jeg. Jeg lukker øynene, og ser for meg den lille jenta sittende ved senga på Hammerfest Sykehus. Jeg løfter henne opp, og holder henne tett inntil meg.

Det er det jeg vil.

Fortelle deg historien og være tilstede for meg selv, også som 4-åring.

Etter at jeg publiserte denne teksten fikk jeg vite at det var min onkel Jan Magne som hadde blitt sendt til gjerdesaga for å lete etter fingeren min. Sykehuset hadde bedt han legge den i en flaske med saltvannsoppløsning. Han hadde kjørt så fort han kunne over Sennaland til Hammerfest Sykehus. Det må ha vært tøft for han å lete, og hvordan kjøreturen må ha vært klarer jeg nesten ikke å se for meg. Onkel skriver disse tingene under publiseringen på min facebookside. Han skriver også at «onkel gjorde så godt jeg kunne» . Det vet jeg at du gjorde onkel. Det gjorde alle. Det var en ulykke som ingen kan lastes for. Jeg er så glad for at jeg skrev denne teksten. Det har vært mer forløsende enn jeg trodde, og det at jeg nå har fått vite mer om hva som faktisk skjedde gjør at jeg kan takke alle.

Jeg lever ikke bare veldig godt med den lille stubben. Den er en viktig del av meg, og jeg glad i den også.