-Jeg skulle ønske jeg kunne bevare dette øyeblikket for alltid, smilte jeg over bordet.

Jeg lukket øynene og trakk inn den varme brisen fra Middelhavet. Vi hadde nettopp nytt oss gjennom ceviche av tunfisk, gambas og sjømat paella. Kenneth smilte og tok hånden min over bordet. Vi satt på en strandrestaurant i Marbella. Gylden sand, bølger og blå himmel utfylte hverandre perfekt.  

Mobilen ringte og et nummer jeg skjønte jeg måtte ta lyste i displayet. Legen fra sykehuset spurte hvor jeg var, og om det passet å prate? Toneleiet i stemmen hans hadde fått meg til å si ja uansett hvor jeg hadde vært.  Han hadde svar på prøvene som ble tatt den første ferieuka mi.

– Jeg beklager å måtte fortelle at vi har funnet kreft.

Jeg måtte konsentrere meg for å høre hva han sa videre. Restaurant lydene ble høyere og høyere. Sola stakk som nåler i ansiktet, og halsen ble trang. -Hva skjer nå? Hva skjer videre? Legen informerte om å undersøke spredning, om operasjon og annen behandling. Jeg måtte til MR av lunger og bekken så fort jeg var tilbake i Alta.

Frykten i ansiktet til Kenneth lignet ikke noe jeg hadde sett før. -Hva er det som skjer?  

Jeg har fått kreft, hulket jeg. Han vinket fort på servitøren, trakk kortet og holdt godt rundt meg mens vi gikk ut. På fortauet holdt vi rundt hverandre og gråt.  

Jeg husker ikke så mye fra bilturen tilbake fra Marbella og til leiligheten i Fuengirola. I baksetet bak store solbriller rant tårene uten stans, og jeg holdt hikstene i et hardt grep. Tilbake i leiligheten vandret jeg hvileløst over de hvite flisene. Hvordan skulle jeg fortelle det til jentene våre? Hva med barnebarnet mitt? Skulle jeg ikke få se Hedvig vokse opp? Mimmi sin Heddy? Mimmi & Heddy er jo for alltid.

Flyreisen hjem var ikke før tre dager etterpå. Dagene var lange, men ble slått av enda lengre netter. Vi klamret oss til hverandre. Hud mot hud i hvert eneste våkne øyeblikk. Jeg lå i timevis og kikket på han mens jeg gråt stille. Han er vakker også når han sover. Skulle vi ikke få bli gamle sammen?

Bilen vår ventet på Gardermoen, og det gjenstod 1800 km. Turen fra Alta til Oslo fjorten dager før hadde vært en blanding av stolthet, vemod og glede. Vi hadde flyttelasset til vår yngste med ned, og hadde snakket mye om hvordan det ville bli å komme hjem igjen uten henne. Vi ville savne henne sånn. Vi som hadde vært de tre musketerer og nå skulle hun og kjæresten flytte inn i en loftsleilighet på Løkka. Jeg ville bare hjem nå.

Vi gikk inn døra hjemme lørdag kveld, og allerede mandag gikk jeg inn døra på Klinikk Alta. Ringene og smykkene ble lagt på klærne. Gifteringen til sist. På en blå skjerm over brettet jeg skulle ligge på stod fødselsdatoen min, og Linda Tangen 51 år. Jeg svelget tungt men smilte til sykepleieren som satte veneflon, og forklarte hvordan kontrastvæsken kom til å kjennes i kroppen.

Kreftcellene var funnet i slimhinnen i livmora. Jeg hadde livmorkreft. Det var alt jeg visste. Under bilturen på vei hjem hadde vi drøftet frem og tilbake. Når ville det være riktig å fortelle jentene det? Den altoppslukende dødsangsten som hadde tatt bolig i meg ville jeg spare dem for så lenge jeg kunne. Jeg satte tankene til side en stund, og lyttet innover. Hva var viktig for meg? var jeg følelsesmessig klar til å fortelle dem om det? Denne gangen skulle jeg sette meg selv først. Svaret kom ganske raskt. Jeg landet trygt i tanken om at jeg måtte få sortert egne tanker og frykt, og jeg ville vite mer. Hvilken grad var kreften, og hvilket stadium var den i. Hvor stor var svulsten, hvor satt den og hadde den spredt seg? Legen hadde snakket om både nær spredning og fjern spredning? Jeg måtte vite mer. Jeg hadde hostet lenge. Hadde den spredt seg allerede?

13 dager etter at jeg fikk vite om kreften delte jeg det med jentene våre, familie og mine nærmeste venner. Lettelsen over å ikke være alene om dette føltes befriende. Det var vondt å se alle være følelsesmessig der vi var 13 dager tidligere, men jeg var samtidig trygg på at min avgjørelse var riktig. Jeg hadde lyttet til meg selv i en krevende situasjon, og jeg var takknemlig for det. Jeg hadde tatt meg tid til å bygge det trygge rommet. Rommet jeg kunne krølle meg sammen i å gråte, og rommet jeg kunne ikle meg krefter i. Jeg hadde opparbeidet meg kraft til å ta det som kom, uansett hva det skulle være, og jeg visste at uansett utfall skulle diagnosen gi meg livskraft. Den var ikke bare min kreftdiagnose, den var også min kraftdiagnose.

Nå er det gått 16 dager siden livet snudde 180 grader i løpet av de 6 minuttene samtalen med legen varte. Mandag denne uken var jeg på UNN i Tromsø for flere undersøkelser. Igjen la jeg smykker, ringer og gifteringen i en stabel på klærne mine. Dro på meg sykehusbuksa, og låste eiendelene mine inn i et lite skap. Radiologen spurte hvilken kanal jeg ville ha i headsettet under de 40 minuttene jeg skulle ligge i CT maskinen. Noe rolig svarte jeg, og hun foreslo jazz? Veldig gjerne svarte jeg, men smilte på plass i maskinen da det man trygt kan kalle psykedeliske toner traff ørene. Neste sang var av den roligere sorten, og førte meg til en jazz cafe i Frankrike hvor jeg lente meg inntil Kenneth, og nippet til en god rødvin. Vi hadde begge grått hår, og fine rynker.

I fem timer gikk jeg mellom blodprøver, MR, gynekologisk undersøkelse, samtale med gynekolog, overlege, og forberedelse til operasjon med anestesilege. Jeg var sliten på flyet hjem, men den røde kvelds himmelen bar løfter og håp. På UNN hadde de fortalt at CT fra Klinikk Alta ikke viste tegn til spredning i lymfer eller lunger , og at det var stor sannsynlighet for at jeg ikke ville behøve verken stråling eller cellegift. Det gjenstod bare noen få sjekker, og vurdering av MR bildene så ville vi vite helt sikkert.

Nå har jeg igjen hatt en ny telefon fra UNN. Jeg gråt denne gangen også, men av lettelse. MR viser heller ikke tegn til spredning, og blodprøvene er fine. De har diagnostisert min livmorkreft til å være grad 1 og stadium A. Dette er det laveste mulig. Jeg er av de heldige, og kreften har blitt oppdaget tidlig. Jeg skal opereres om 14 dager, og det vil etter all sannsynlighet holde med operasjon for å fjerne svulsten og bli helt frisk.

Jeg ønsker å være helt åpen om min kreftdiagnose. Kraftdiagnosen som har forsterket min takknemlighet, og som allerede har styrket meg på så mange nye måter. Hvordan den ble oppdaget, og på hvilke måter den har styrket meg? Det skal jeg skrive mer om en annen dag. Jeg hadde ingen mistanke om at jeg hadde kreft, og jeg ønsker å fortelle min historie i håp om at det kan hjelpe andre.

Jeg har også fått klarhet i årsaken. Jeg har fått påvist en genfeil. Et syndrom som gjør at risikoen for visse krefttyper er forhøyet. Jeg er allerede henvist til et genetisk team, og jeg skal følges opp videre der sammen med mine barn og søsken. Dette alene er verdt all frykten og mørket jeg har pustet meg gjennom, og operasjonen som ligger foran meg. Oppdagelsen av denne genfeilen ser jeg på som en gave. En gave som gir oss som bærer det mulighet til å oppdage unormale celler fortere gjennom tett oppfølging og screening.

Følg meg gjerne på snap hvor jeg vil dele mer av selve opplevelsen av å få diagnosen, øyeblikk med oppturer og nedturer, veien mot planlagt operasjon og tiden etterpå. Og som alltid vil jeg dele ærlige tanker om livet.

For åpenhet, kjærlighet og healing.

Klem fra meg.