I dag har jeg lyst til å dele noe med deg som har hjulpet meg, og som kanskje kan hjelpe deg?

Jeg har i mange år drevet med et veldig destruktivt selvsnakk, og det har vært en tung stein å bære. Det har faktisk til tider, føltes som et fjell.

En dag kikket jeg gjennom gamle bilder, og fant et bilde av meg selv som barn. Dette trigget noe helt uventet i meg, og jeg brast ut i gråt.

Jeg kjente på en omsorg, og en kjærlighet som overrumplet meg fullstendig, men føltes så sterk.

Jeg hørte alt jeg hadde fortalt meg selv gjennom årenes løp, og jeg kjente på den store uretten jeg hadde gjort meg.

-Unnskyld, jeg er glad i deg, jeg er stolt av deg…gråt jeg og strøk over bildet.

Jeg rammet det inn, og satte det på nattbordet.

Nå kikker jeg daglig på jenta med det viltre håret, og det fine smilet, og sier

«Du er vakker, du er klok, og du er verdig alt det gode som kommer din vei»

På dager hvor jeg ikke har hatt det så bra, og har opplevd ting som har såret, eller opprørt meg, så trøster jeg «lille meg», og sier

«Alt ordner seg til det beste, du er sterk, jeg tror på deg, jeg er glad i deg, jeg tar vare på deg»

Jeg har hatt et helt forvrengt selvbilde, og jeg vet at mange har vært frustrerte over meg.

Uansett hvor mange fine komplimenter som har blitt skjenket meg, så har de ikke fått feste.

Det finnes ikke mange bilder hvor jeg er med, men om jeg finner noen, husker jeg hvor ubekvem jeg følte meg da de ble tatt, og jeg hører alle de negative tankene mine på nytt.

Mitt absolutte bunnpunkt var for noen få år siden, under en ferietur med flere gode venner. Jeg og min mann hadde bryllupsdag en av dagene, og ei venninne reiste seg under middagen, og kom bort til oss.

-Kan jeg ta et bilde av dere?

-Nei! svarte jeg tvert.

Jeg glemmer aldri hvor paff hun ble, og den gufne følelsen som bredte seg i magen min, da hun gikk stille tilbake.

-Hørte du hva hun sa? Hun sa nei?

En av de andre vennene våre hvisket til kjæresten sin.

Der og da hadde jeg fått nok juling av meg selv.

Atter en gang skammet jeg meg med basis i selvbildet, men denne gangen tok jeg det inn på en helt annen måte. Jeg klarte i et øyeblikk å se meg selv, og situasjonen utenfra, og det var skikkelig vondt og ubehagelig. Jeg bestemte meg.

Det har tatt tid å justere selvbildet, og det har vært min største stein å rokke.

Men jeg har tatt et valg.

Jeg vil bære meg selv med stolthet, elske mine kvaliteter, og kvinnen jeg er.

Jeg skal møte mine øyne i speilet med kjærlighet, stryke over min kropp i takknemlighet, og om jeg får lov, eldes med fineste verdighet.

Jeg har også vært hard, når det gjelder å tråkke feil.

Jeg er glad for at jeg nå er i stand til å se vakre funn i mine feilsteg.

For jeg kommer jo alltid til å ta feile steg, og disse vil skape sprekker i veien jeg går på. Men lærdommen jeg finner i feilstegene, vil sette meg i stand til å bygge broer over sprekkene.

Hvordan vi snakker til oss selv er utslagsgivende for hvordan vi har det, og hvordan vi er i stand til å være for andre.

Alle forhold må pleies for å være gode, og aller mest vårt forhold til oss selv.

Snakker du negativt til deg selv?

Finn frem et bilde av deg selv som barn, og sett det et sted du sitter i ro daglig.

Kanskje på nattbordet?

Snakk fra hjertet. Jeg garanterer du kommer til å lytte